Rhys Marsh

Interview: Scream Magazine

11th December 2012

­RHYS MARSH & THE AUTUMN GHOST
Tekst: Nash Rothanburg

There is, in my eyes, something mysterious and unknown about the person Rhys Marsh. Who is he, where does he come from and why Norway?
without sounding like David Copperfield, i was born in the south-east of England, grew up in London and… wait, that is too much like David Copperfield. well, i formed my first band in 1997 — an Eastern-influenced folk-prog band. we were together for nine years and played some great concerts around England and North America. it came to a point, though, where we decided to go our separate ways, so i looked at my possible options. i’d always felt drawn to Norway and had it in mind that someday i’d like to move here, and at that exact moment the door opened and i went with it. best thing i’ve ever done!

What else defines Rhys Marsh as a musician?
these days i find myself wearing many hats. not only is the Autumn Ghost on full speed, but i also often contribute vocals, guitars, drums and various other things to a number of other projects, as well as producing and mixing records for artists in my studio. i wake up to music and fall alseep to music, with nothing but music in between.

The name “The Blue Hour” gives me the thought of the last light just before it fades away during the wintertime. But you might have something else in mind? Is there a deeper meaning behind the title?
it is indeed the last light, but it’s also the first light. there’s sadness, but there’s also hope. i love that contrast in music — the melancholy that it creates. my music is very much about balancing these elements and walking the line in between.

I’ve written on your Facebook that “The Autumn Ghost” shows a more mellow and down to earth side of your music. But still it lingers in the dark happiness of what the autumn is. Is your primary goal to capture and re-animate this particular season into your own image?
the autumn has a particular feeling, and even smell, that the other seasons just don’t have. it doesn’t get much more evocative than an autumn’s evening, with leaves on the ground, and a gentle breeze. much like tonight, actually! it always feels new and fresh, and is very difficult to ignore, or not be affected and inspired by. i would say that i’m as much re-animating my image into the season as i’m re-animating the season into my image!

At times the music you present makes me think a jazzy old beaten down pub with a shabby clientele – but then the page turns and it gives me the vision of floating midst air with doomsday riding in from behind with a lot of sound. Is this what you meant to do – give the listener a ride from heaven to hell within seconds?
wow, that’s quite a description! i always aim to have a balance of contrasting elements in my music. i love the dynamic and energy that this gives. the quiet, introspective section that gives way to a full-on assault of sound, then back to the quiet, or vice versa. lots of my songs are meant to be cliffhangers — i don’t want them to resolve in any traditional fashion, so that will also add to the tension of the music. it could mean that the listener gets a ride from heaven to hell, or from day to night, or from autumn to winter.

Does it sometimes feel like you balance on a knifes edge with the type of music you present? One bit too much of this, or to little of that and the whole structure of the songs fails?
the structure pretty much determines itself as i’m writing the song, so i don’t really think about that, as long as it feels right. it’s then a case of capturing the song sympathetically in a recording, making sure the sentiment comes through clearly enough. there are always so many directions in which the recording of every song can go, in terms of instrumentation and dynamic, but i’m usually working to a specific framework that i’ve set myself for a certain project, which focuses my way of working, and also enhances the cohesiveness of the end result. i work fast and instinctively when i’m writing and arranging a song — i make decisions on the spot and move forwards, rather than relying on the computer to let me change my mind a hundred times. when it comes to the final mix i look at it from a different angle, and it’s then that i’ll remove any parts that don’t add something special to the song. although, saying that, i start mixing right from the beginning of the process, when the first sound is recorded, so this is also mostly instinctive! my main criteria is, if it brings out some emotions in me then i’m on to something.

How many of your own personal feelings are tucked away in the songs?
all of them! my songs and albums are audio jigsaw puzzles. if you have all the pieces, you can start assembling various fragments of my life. although, people will always put them together in a different order, therefore creating their own pictures and relating certain pieces to their own lives. this, to me, is ultimately the goal with creating art — to give the listener just the right amount of information, so that the stories become about their own lives.

Again you have brought on board some of Norways most known progressive musicians – how did this come about? Especially Lars Fredrik Frøislie from White Willow and Wobbler has again done incredible works with his vintage collection. Whom other have you brought along, and what have they done to help the sound of Rhys Marsh & The Autumn Ghost?
right before i moved to Norway, i was talking to Ketil Vestrum Einarsen, of Jaga Jazzist. we were both fans of each other’s music, and from there it just snowballed. i moved here, he asked me to sing on his record and i asked him to play flute on my record. as a result of that, i got in touch with Jacob Holm-Lupo of White Willow and Lars Fredrik Frøislie of Wobbler. from that i got in touch with Mattias Olsson of Änglagård, who plays on my first two albums. then i was asked to sing on The Opium Cartel’s debut album (a White Willow side-project), and also to replace Hanne Hukkelberg in the jazz-rock band Ignore. when i was recording my first album, i wanted some more Mellotron (one can never have enough Mellotron!), so i decided to go straight to the top and ask Nicklas Barker of Anekdoten. he loved the songs and was up for it! on ‘Dulcima’, i wanted to have a huge Hammond organ solo on the last song. who should i ask? of course it has to be Lars from Wobbler! at the same time, i was looking for a powerful female voice to join me on a few songs, so i asked Trude Eidtang, formerly of White Willow, whose debut EP i’ve now just finished working on. for ‘The Blue Hour’, i wanted to mix things up again, so i contacted two of my absolute favourite drummers: Martin Horntveth, of Jaga Jazzist, and Iver Sandøy, of Emmerhoff & The Melancholy Babies. they were both very enthusiastic about the songs, so that also worked out great!

You’ve also signed on Termo Records, the company run by the already mentioned Frøislie. Is that one of the reason he participates on “The Blue Hour” – or is it vice verca? That you are signed on Termo Records because he’s part of the “Autumn Ghost”? It like the question of what came first, the egg or the hen he he.
Termo contacted me after i self-released my first album, saying that they would love to release my next album. this was right around the time that i was singing on The Opium Cartel album, and that Lars was recording that amazing Hammond solo for ‘Dulcima’, so i guess that the egg came first, although the chicken was defintely there at the time!

RHYS MARSH & THE AUTUMN GHOST
“Egget kom først, men høna var der også!”
Tekst: Nash Rothanburg

En engelskmann i eksil, bosatt i Trondheim og med en tydelig kjærlighet for den norske høsten. Rhys Marsh har nærmest fanget essensen av høsten med sin form for progressiv barokk pop innpakket i et tykt teppe av vellur. Med seg på laget har mang et velkjent fjes fra scenen som du sikkert kjenner igjen om du er bevandret blant norske progressive karakterer. Sammen har de skapt en rolig atmosfære tonet av det “blå lyset” som solen avgir sent på høsten og vinteren. Det er umåtelig vakkert, men allikevel med et snev av kulde i seg. “The Blue Hour” er navnet på hans tredje opus, og i disse høsttider passer det utmerket med et lite intervju.

Det er noe mystisk og “ukjent” over personen Rhys Marsh. Hvem er han, hvor kommer han fra og hva i all verden valgte han Norge? Les videre så får du svar.
-Får å ikke høres ut som David Copperfield – jeg ble født i sør-øst delen av London, og det var der jeg vokste opp. Oi, beklager det var litt for mye David Copperfield over det ha ha.
-Mitt første band startet jeg tilbake i 1997, et band som var inspirert av det Østen hadde å tilby. Jeg tror vi holdt sammen i ni år hvorpå vi spilte noen fantastiske konserter rundt omkring i England og Nord-Amerika. Dog, det kom til det punktet hvor vi bestemte oss for å gå hvert til vårt. Jeg tenkte litt over mulighetene mine, og jeg har alltid følt en sterkt dragning mot Norge. På en måte har jeg visst at jeg kom til å flytte hit en gang, og da Østen-bandet ble avsluttet åpnet døren seg hit – og jeg bare gikk gjennom. Det er det beste valget jeg noensinne har tatt.

Bortsett fra fortiden, er det ellers noe som definerer deg som musiker?
-I disse dager har jeg mange baller i lufta, eller bruker mange hatter – kall det hva du vil. Ikke bare har jeg “THE AUTUMN GHOST” i full fres fremover om dagen – jeg har også deltatt på mange andre små og store prosjekter – det seg være med vokal, gitarer, trommer eller andre instrumenter. I tillegg produserer og mikser jeg musikk for andre artister i studioet mitt. Jeg våkner opp til musikk og legger meg med musikk – og alt i mellom de to er selvsagt også musikk.

Den følelsen man kan få av tittelen “The Blue Hour” er dagens siste lys rett før det blir mørkt?
-Det er helt korrekt og det hovedintensjonen, men det kan også være lyset før det lysner igjen. Det er på måte litt trist når det mørkner, men håpet vokser når det lysner. Jeg elsker den kontrasten i musikken – det melankolske kontrastene skaper er unikt. Veldig mye av min musikk handler om å prøve å balansere de nevnte elementene og vandre på den tynne røde tråd mellom dem.

Når musikken din blir spilt, får den meg til å tenke på en litt “jazzete” pub hvor inventaret har sett sine bedre dager og klientellet kan diskuteres om hvorvidt er musikere eller ikke – men stemningen er uansett trivelig. Allikevel er det en annen følelse som også sniker seg inn når musikken blir som “tykkest” og overveldende – nemlig følelsen av å stå med ryggen til noe, i den viten at dommedag kommer ridende opp i bak den. Liker du å gi lyttere dine en lytte- og følelsesmessig berg og dal bane tur?
-Wow! Det var da en beskrivelse også he he. Jeg prøver alltid å balansere kontrastene i elementene. Jeg elsker dynamikken og energien som dette gir meg – det rolige og introspektive partiet som gir etter for et massivt angrep av lyd, før det roes ned igjen, eller omvendt for den saks skyld. Mange av låtene mine er ment for å være på kanten av stupet – jeg vil ikke at de skal utvikle seg i tro med tradisjon og stil. Dette er med på å skape enda mer spenning i musikken, og det kan mene at lytteren får en tur fra himmelen ned til helvete, fra dag til natt eller fra høst til vinter.

Tidligere har jeg kommentert musikken din som noe rolig og jordnært, men allikevel dveler den sterkt ved den litt glade følelsen man får når høsten endelig er her. Er dette noe du har som mål, å “re-animere” denne årstiden og gjøre den til ditt domene?
-Høsten har en veldig spesiell og særegen følelse over seg, det seg være luktene eller fargene. Dette har ikke de andre sesongene i den utstrakte grad som høsten. Det finnes ikke så mye annet som er så påkallende som en høstkveld her til lands, med løv liggende på bakken og deilig bris, akkurat som det er i kveld he he. Høsten har noe nytt og frisk liggende over seg, og den er veldig vanskelig å ignorere. Inspirasjonen som kommer på bakgrunn av dette er også vanskelig å fornekte.
-Man kan vel si at jeg “re-animerer” mitt image etter høsten like mye som høsten “re-animerer” sesongen inn i mitt image.

Føler du noensinne som om du balanserer på en knivegg med den typen musikk du presenterer? Litt for mye av pop eller litt for mye prog, og strukturen i låta kollapser?
-Strukturen er den som nærmest blir bestemt av låta, og jeg bare skriver den. Jeg tenker faktisk ikke over den biten så godt, så lenge den føles riktig. Deretter blir det en jakt for å fange sympatien i musikken når man tar den opp, slik at sansene skal komme klart til uttrykk. Det er alltid mange retninger en låt kan ta når man tar den opp en siste gang i studio, det seg være instrumentasjon og dynamikk. Jeg prøver allikevel å jobbe ut i fra den rammen jeg har satt for meg selv når jeg jobber med dem, og dette er igjen med på fokusere min måte å jobbe på – og sluttresultatet er at låta blir mer enhetlig. Måten min å skrive og arrangere musikk på er kjapt og instinktivt – avgjørelser blir tatt der og da i stedet for å la en computer bestemme for meg. Jeg ser allikevel på låtene fra en annen vinkling når jeg mikser dem en aller siste gang. Det er da jeg tar bort de delene jeg føler ikke løfter den spesielt. Det må allikevel nevnes at jeg begynner å mikse låtene med en eneste gang de første tonene er spilt inn. Hovedkriteriet for min del er at så lenge de får frem følelsene i meg er jeg på rett spor.

Så hvor mange av dine personlige følelser er gjemt bort i låtene?
-Alle sammen! Alle mine låter, alle mine album er audio-puslespill, og hvis du har bitene kan du begynne å sette sammen fragmenter av livet mitt. Det er allikevel slik at de fleste av dere vil sette det sammen på ulike måter slik at sluttbildet alltid blir forskjellig – og da kan man ta de fragmentene å relatere dem til sine liv. Dette, er for meg, det ultimate målet med å skape kunst – det å gi lytteren den riktige mengden, og type informasjon, slik at historiene plutselig omhandler deres egne liv.

Igjen har du kapret noen av Norges største og mest kjente progressive artister til å bidra på “The Blue Hour”. Du er en engelskmann – hvordan fikk du kontakt?
-Rett før jeg valgte Norge som mitt nye bosted snakket jeg med Ketil Vestrum Einarsen fra Jaga Jazzist – vi var begge tilhengere av hverandres musikk – og derifra begynte den berømmelige snøballen å rulle. Som nevnt flyttet jeg hit, og da spurte han om jeg kunne gjøre vokal på albumet hans samtidig som jeg spurte om han ville gjøre fløyte på mitt album. Resultatet av det var jeg kom i kontakt med Jacok Holm-Lupo, mest kjent fra White Willown (samt The Opium Cartel m.fl.) og Lars Fredrik Frøislie fra Wobbler (også i White Willow m.fl.) Derifra gikk veien videre til Mattias Olssonn fra Änglagård som spiller på mine to første album, som igjen kuliminerte i i prosjektet The Opium Cartel som ble startet av Holm-Lupo og som har med seg nevnte Frøislie, Olsson og Einarsen i tillegg til et lass andre artister.
-Da jeg spilte inn mine to første album ønsket jeg mer mellotron – vi kan aldri få nok mellotron he he – og da gikk jeg rett til topps og spurte like gjerne Nicklas Barker fra Anekdoten om han var interessert å spille inn de sporene. Han formelig elsket låtene og dermed var det ikke “nei” fra hans munn. På “Dulcima” ville jeg ha en massiv Hammond-solo på den siste låta, og hvem andre enn Frøislie fra Wobbler kunne man egentlig spørre?! Jeg ønsket også en kraftfull kvinnestemme, og da falt valget på tidligere White Willow vokalist Trude Eidtang – jeg har forøvrig nettopp ferdigstilt hennes debut EP.
-Siden jeg ville ha noen nye fjes i med i bildet på “The Blue Hour” tok jeg kontakt med to av mine absolutte favoritt trommeslagere – Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Emmerhoff & The Melancholys Iver Sandøy. De viste begge entusiasme over låtene og resten kan man er historie.

Du har også signert for Termo Records, et selskap drevet av blant annet nevnte Frøislie og Holm-Lupo. Er dette en av grunnene til at Frøislie er så aktiv på “The Blue Hour”, eller er det omvendt? Kom egget eller høna først?
-Termo tok kontakt med meg etter at jeg slapp debuten privat. De sa at det ville være dem en ære å kunne få stå bak slippet av mitt neste album. Dette var rett rundt den tiden jeg gjorde vokalen på The Opium Cartel-skiva samtidig som Lars gjorde den fantastiske Hammond-soloen på “Dulcima” – så jeg tror at egget faktisk kom først denne gangen, selv om høna tydeligvis var til stede på den tiden også!

« Back to News